Forenkling og bloggpause

Når hverdagen fylles opp av for mye, må det forenkling til. Noe må kuttes ut for å unngå overbelastning av hele systemet. Her hos oss er det litt for stritt akkurat nå, i hvert fall for en som trives best med en rolig rytme og mye luft. Det er krevende å være mye hjemme med et barn og samtidig arbeide deltid. Så nå tar jeg bloggpause en god stund, i hvert fall fram til Johannes begynner i barnehagen i høst. Etter hvert kommer jeg tilbake med mer om forenkling, i det ytre og det indre.

Takknemlighet

Den beste dagen i ditt liv er den dagen du innser at gresset er grønnest på din side av gjerdet. (Ukjent opphav)

Jeg mener å ha lest at en tysk forsker har funnet ut at takknemlighet er en av nøklene til et lykkelig liv. Det kunne jeg også ha kommet fram til, uten forskningsrapporter å vise til. Å være takknemlig for det man har, i stedet for å ergre seg over det man ikke har, frigjør energi og glede.


En kjent salme i Bibelen innledes slik: «Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.» En prest jeg kjenner, formidlet en gang det han kalte reklamebransjens versjon av denne setningen: «Du har ingen hyrde, og du mangler alt.» Det er jo nettopp det som er poenget med reklame: Å få oss til å bli misfornøyde med vårt eget liv, oppmerksomme på det vi mangler, for så å kjøpe det som reklamen lover vil gi oss et bedre liv.

Når alt kommer til alt, er det beste i livet gratis – forutsatt at primærbehovene er dekket. Hvis jeg blir spurt om hva jeg setter mest pris på her i livet, kommer det følgende høyt oppe på lista: Morgenlys og morgenstillhet. Et forfriskende bad i fjorden. Den gode skoglufta etter et regnskyll. Å være ute en solskinnsdag. Vakker natur. Stjernehimmelen. God nattesøvn. Pludring og smil fra min lille sønn. Samvær med de skjønne tantebarna mine. Å være omgitt av gode mennesker. Å oppleve at livet har mål og mening.

Kanskje det enkle livet i stor grad handler om å slå seg til ro og se verdien i det vi har og er. Det er ingen selvfølge at vi lever. Det er langt fra selvsagt å ha tilgang på rent vann, mat, arbeid, bolig. Jeg ønsker å leve et liv der ydmykhet og takknemlighet ligger i bunnen. Livet er en gave. Hvert åndedrag er et under.

ALT DETTE

Du fekk sjå sommaren.

Bognande lauvtre.

Blenkande bekkar.

Gullprikka aurar.

Fullmodne bær.

Du fekk sjå hausten.

Vindsterke dagar.

Skumkvite strender.

Hoggande fjordar.

Seglande skip.

Du fekk sjå vinteren.

Veltande snøfonn.

Fnysande tindar.

Trillande måne.

Dampande frost.

Du fekk sjå våren.

Vaknande vatn.

Brestande knoppar.

Dansande jenter.

Søljer av sol.

Mitt griske auga!

Krev du endå meir!

Arvid Hanssen

Barn

Når man får barn, følger det med travelhet, rot, støy, bekymringer og frustrasjoner. Går det likevel an å leve enkelt i denne perioden av livet? Foreløpig har jeg selv kort fartstid som mor, så jeg har spurt søsteren min, Jannicke, som har fire barn.


Jannicke sier: «Jeg tror den største utfordringen til foreldre er at vi skal strekke til på alle plan. Vi skal være gode foreldre, vi skal ha en god jobb og tjene mange penger, vi skal ha mange venner som vi skal invitere på besøk til et strøkent hus og lekker mat, vi skal trene og være sunne, ungene skal få sunn og god mat, og de skal være med på mange aktiviteter. Ofte kjenner jeg at jeg burde hatt fokus et annet sted enn der jeg er, og det er en stor kilde til stress. Vi er ikke til stede i nået, men holder på med mobiltelefon og datamaskin mens ungene prøver å få kontakt. Det beste rådet mitt her er å praktisere mindfulness – altså nærvær. Og perfeksjonismen må kastes på dør. Da jeg fikk tvillinger og fra før hadde en aktiv toåring, bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne være både supermor, superkone, superhusmor og supervenninne på én gang. Dette hjalp meg stort! Kort sagt tror jeg det viktigste er å være nærværende og å velge bort noe. Kanskje kan man arbeide mindre, senke kravene til materiell velstand, prioritere tiden annerledes. Så får man være fornøyd med det man har valgt – for en periode av livet, som tross alt ikke varer så veldig mange år. Når det gjelder rot, som jo er en utfordring for de fleste barnefamilier, hadde vi en god kveldsrutine da de tre guttene våre var små: Den ene av oss la barna, mens den andre ryddet unna det verste rotet i stuen. Dermed fikk vi en litt mer behagelig kveld etterpå. Nå har vi betalt rengjøringshjelp. Selv om det koster en del penger, er det noe vi har valgt å prioritere. Vi ser det som en investering i livskvalitet, fordi hverdagen vår blir litt roligere.»

Relasjoner (del 3)

Jeg verken kan eller skal ta ansvar for andre menneskers væremåte, skrev jeg forrige uke. Hvem og hva skal jeg da ta ansvar for? Svaret er: Meg selv. Her skal jeg til gjengjeld ta 100 prosent ansvar. Ingen andre gjør det; det er utelukkende min oppgave. Noe av det viktigste, slik jeg ser det, er å ta ansvar for å verne om min egen livsenergi. Hvis jeg opplever at noe i livet mitt ikke fungerer, er det jeg som har ansvar for å gjøre endringer. Noen ganger innebærer det å endre noe i meg selv, andre ganger skal jeg si fra og markere grenser overfor andre. I alle tilfeller skal jeg ut av offerrollen – en særdeles lite fruktbar rolle. Jeg vil ikke gjøre meg avhengig av omgivelsene mine for å ha det bra. Min trivsel er mitt ansvar.

Bildet er hentet fra www.fotosidan.se

Relasjoner (del 2)

Noen mennesker skal jeg la være å omgås. De sprer så mye negativ energi at jeg velger å ikke invitere dem inn i livet mitt. Når jeg tar det valget, tar jeg ansvar for mitt eget liv og min egen trivsel. Men i de fleste tilfeller bestemmer jeg meg bare for å ikke bruke energi på å forandre brysomme mennesker. Det er uansett bortkastet arbeid. Når folk gjør eller sier noe jeg ikke liker, prøver jeg å ganske enkelt la det prelle av. Det som kommer av ord og handlinger, har sjelden noe med meg å gjøre, og jeg vil ikke la det ødelegge humøret mitt.

I nære relasjoner kan det være litt mer komplisert. Også der er jeg bevisst på at jeg ikke kan diktere andre. Også der er det mulig å stenge ute negativ energi. Men i det lange løp er det selvsagt viktig at vi føler oss vel sammen med våre nærmeste. Hvis vi opplever at vi på en eller annen måte blir behandlet respektløst, skal vi si fra. Det kan gjøres uten at vi starter en krig. Istedenfor å angripe den andre, er det lurt å fokusere på meg selv og hva jeg føler. Da får den andre mindre trang til å gå i forsvar. «Jeg føler at jeg ikke blir behandlet med den respekten jeg ønsker» er mer konstruktivt enn «Du er en dust, og du eier ikke medfølelse». Da ligger fokuset hos meg selv, og jeg tar ansvar for mine egne følelser. Hva våre medmennesker så velger å gjøre, er opp til dem. Jeg har ikke makt over eller ansvar for andres væremåte. Derfor er det også bortkastet energi å oppføre meg som om jeg hadde det. Etter hvert som denne erkjennelsen har landet dypt i meg, har jeg fått frigjort mye energi, som kan brukes på langt mer fruktbare måter. 

Bildet er hentet fra en.wikipedia.org.

Relasjoner (del 1)

GI MEG IKKE DIN STYRKE

Gi meg ikke din styrke
men vær sterk
så jeg kan finne min.
Gi meg ikke din visdom
men si hvor den har styrken sin.

Gi meg ikke ditt liv
men lev
så jeg kan leve mitt.
Gi meg ikke din kjærlighet
men elsk mitt hjerte fritt.

Gi meg ikke din glede

men vær glad 

så jeg kan finne min.
Gi meg ikke din visdom
men si hvor den har kilden sin.

Gi meg ikke ditt liv

men lev 

så jeg kan leve mitt.
Gi meg ikke din kjærlighet

men elsk mitt hjerte fritt.

Bjørn Eidsvåg

Andre mennesker er kompliserende faktorer i tilværelsen min. Jeg er omgitt av brysomme folk. Hvis bare alle andre hadde endret seg, ville mitt eget liv blitt mye enklere.

Slik har jeg tenkt lenge, om enn ubevisst. Men de siste årene har det gradvis gått opp for meg at jeg ikke kan kontrollere andres personlighet og oppførsel. Jeg kan ikke designe ektefellen min. Jeg kan ikke bestemme over sjefen min. Jeg kan ikke forme kollegaene mine i mitt bilde. Og det er heller ikke min oppgave. Folk er som de er, og det eneste jeg kan gjøre, er å forholde meg til dem på en mest mulig konstruktiv måte.

Bildet er hentet fra no.wikipedia.org.

Den gode rytmen (del 4)

Forrige uke skrev jeg om mine daglige ritualer. I tillegg kommer ritualene som jeg ikke utfører hver dag, men som er knyttet til ulike ukedager, høytider og årstider. 

Helt siden jeg var student, har jeg konsekvent tatt fri om søndagen. Jeg pleide ikke å lese pensum den dagen, og nå, som lærer, setter jeg meg ikke ned med stilbunker eller annet arbeid. Det gode med en slik innarbeidet vane er at det ikke gis rom for diskusjoner meg med selv: "Burde jeg ikke få gjort unna noe arbeid i dag?" Søndag er fridag, enkelt og greit.

En periode pleide jeg å høre "Morning has broken" hver søndag morgen. Dette ritualet gav dagen en egen glans, og det skapte en sterk følelse av takknemlighet: Jeg har fått våkne til enda en dag.

Også i forbindelse med tidene i kirkeåret, særlig advent, jul, nyttår, faste og påske, har jeg mine egne ritualer som jeg gjentar hvert år. Det dreier seg blant annet om å lese noen utvalgte tekster som jeg er glad i, og å høre visse musikkstykker.

Jeg er dessuten oppmerksom på syklusen i naturen og opplever sterkt at hver tid har sin egen kvalitet. Når våren for alvor bryter gjennom, går jeg ut i naturen og leser Jakob Sandes dikt "Fløytelåt". Diktet sier at livets gåte ligger gjemt i lyden av en seljefløyte, og det beskriver hvordan livskreftene frigjøres hver eneste vår. For meg fungerer dette ritualet som en innvielse av våren.

I august, ved overgangen mellom sommer og høst, leser jeg diktet "August" av Einar Skjæraasen. Da er sommerferien overstått, og det er tid for et nytt skoleår og arbeidsår.

Bildet er hentet fra www.youtube.com

Den gode rytmen (del 3)

En god rytme er forbundet med gode ritualer. Alle slags daglige gjøremål kan betraktes som et ritual: å vaske opp, å henge opp klær, å lage mat. Ranvita la Cour skriver i boka Elsk dit hjem: «Ritualer kan være en form for meditation, hvis vi udfører dem med opmærksomhed, og ikke som vanedyr, der bare skal have noget overstået i en fart. (...) Ritualer er sunde i hverdagen, fordi de tvinger os til at fokusere på én ting. At være til stede i handlingens enkelhed – at være til stede i nuet. (...) Ritualer giver tryghed og ro i en travl og omskiftelig verden og forbinder vort indre og ydre liv.»

Når jeg går morgenturen min, er det en form for ritual. Turen gjentar seg hver dag, og den er en meditativ aktivitet for meg. Det samme gjelder måltidene, lesetiden om kvelden, runden i huset og hagen for å se til at plantene har det bra.

Bildet er hentet fra www.familienwelt.de. 

Den gode rytmen (del 2)

NATTEN

Morgenens luft er som bølgeskum.

Dagen har varme å gledes ved.

Kvelden har fred.

Men bare natten har verdensrum!

André Bjerke

Å rydde opp i livet sitt innebærer, blant mye annet, å etablere gode vaner. Min egen dagsrytme er en fin balanse mellom struktur og åpenhet. Det handler ikke om å planlegge dagen i hjel, men en viss struktur sikrer at det blir tid til det viktigste, og den fører balanse inn i livet mitt. En god rytme er dessuten fleksibel: Den kan endres hvis det dukker opp noe uforutsett. Jeg propper ikke inn for mye i dagene mine; det skal også være rom for inspirasjon og lyst. Og har jeg det veldig travelt, synes jeg det er bedre å kutte ut noe enn å presse inn enda mer. Å flakse rundt som en hodeløs høne skaper bare stress.

Det er likevel ikke sikkert at alle mennesker har godt av en svært strukturert dagsrytme. Noen trenger kanskje mindre struktur for ikke å miste friheten sin. Prøv deg fram: Hva trives du best med? På hvilke områder er en fast rytme til hjelp, og hvor skaper den en følelse av ufrihet?

Jeg er selv svært opptatt av personlig frihet, samtidig som jeg er glad i struktur. Det avgjørende for meg er at det er jeg selv som har formet min egen rytme. Det er ingen som tvinger meg til å gjøre bestemte ting til faste tider. Når jeg har valgt å leve på denne måten, er det fordi jeg kjenner at det er godt for meg.

Bildet er hentet fra www.nordfjord.no.

Den gode rytmen (del 1)

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen

Forkynneren 3,1

Struktur er ikke nødvendigvis noe honnørord i dag. Vi vil være frie, gjøre det vi vil, når vi vil, og ikke være bundet av regler. Rytme klinger kanskje bedre; det har en mer dynamisk kvalitet. 

I boka Im Zeitmaß der Mönche , skrevet av benediktinermunken Anselm Grün, refereres det til forskere som mener at manglende struktur eller rytme er uheldig for mennesket. I tidligere tider hadde dagene en klarere struktur, noe som trolig aktiviserte folks psykiske energi. Grün selv erfarer at mennesker som besøker klosteret og går inn i den daglige rytmen der, blir roligere og mer harmoniske. 

I tillegg til den kollektive eller kosmiske rytmen har imidlertid hvert enkelt menneske sin egen biorytme, og det viktigste er å leve i harmoni med denne.

I et kloster er det faste tider for bønn, arbeid, måltider, studier, hvile og søvn. Poenget er ikke, ifølge Grün, å følge klokka slavisk, men at hver tid har sin egen naturgitte kvalitet, sitt eget særpreg. Denne innsikten er ikke like selvfølgelig i dag som hos våre forfedre og formødre, som for det meste oppholdt seg utendørs og i stor grad lot dagstider og årstider bestemme aktivitetene. Selv om vi nå lever under helt andre vilkår, tror jeg det er sunt for kropp og sjel å gi seg hen til den naturlige rytmen og leve i pakt med de ulike tidene.

Bildet er hentet fra www.asklubo.com.

Stillhet

STILLHETEN EFTERPÅ

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.
-
Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,

din eneste venn.

Rolf Jacobsen

Spør småbarnsforeldre hva som er den ultimate luksus for dem, og mange vil svare: «Stillhet.» I en tid og et samfunn der informasjonsstrømmen går uavbrutt, der vi er omgitt av alle slags auditive stimuli, er stillhet blitt en mangelvare. 

For meg er det livsnødvendig å ha noen stille stunder hver dag. Uten stillhet tappes jeg for energi, og jeg kan verken tenke klart eller være til stede i det jeg gjør. Dette bunner mye i at jeg har en introvert personlighet, men også mer utadvendte mennesker har glede av å være litt for seg selv, uten noen form for støy. Om det så bare er et par minutter med stillhet, kan det hjelpe til med å samle tankene og få kropp og sinn til å henge sammen. Når det er ro rundt oss, er det lettere å komme i balanse og bli nærværende.

I det siste er jeg blitt oppmerksom på ordet mellomrom. Det er noe jeg trenger daglig, uansett hva jeg holder på med. Særlig akutt blir behovet i perioder med mye informasjon og mange inntrykk. I mellomrommene skal inntrykkene synke inn og fordøyes. Og til dette er det nødvendig med stillhet. Det er i de stille mellomrommene jeg genererer ny energi. Kropp og sinn blir synkronisert.

Bildet er hentet fra www.nfk.no. 

Perfeksjonisme (del 4)

Hvis man ønsker å gi slipp på perfeksjonismen, handler det mye om å bestemme seg for det. For min egen del vet jeg at perfeksjonistiske tanker og handlinger ikke forsvinner uten videre. 

Ingvard Wilhelmsen, som blant annet driver Hypokonderklinikken i Bergen, befatter seg mye med kognitiv terapi. Jeg har sans for hans tilnærming når det gjelder å bryte destruktive mønster – alt fra røyking til perfeksjonisme. I boka Kongen anbefaler skriver han: «Dersom man skal endre seg, må man først ta et mer eller mindre klart nytt standpunkt. Dersom man vil gå over fra å være en røyker til å bli en ikke-røyker, må man først bestemme seg for dette. Deretter må man oppføre seg som om man mener det.»

 De to komponentene er like viktige. Jeg kommer ingen vei hvis jeg ikke først har tatt en bestemmelse. Det ligger stor kraft i beslutningen, når jeg virkelig har bestemt meg for noe. På den annen side må bestemmelsen følges opp av handling: Jeg oppfører meg som om jeg mener det jeg har bestemt meg for.

Bildet er hentet fra www.synnasverden.net.

Perfeksjonisme (del 3)

Det er en befriende herlig følelse å gi slipp på perfeksjonismen og bestemme seg for at noe er godt nok, å bli en satisfier. Det er ikke nødvendigvis så lett, særlig ikke hvis perfeksjonismen har grodd fast i personligheten. Noen trenger profesjonell hjelp. For dem som er lettere angrepet, kan det være nok å gi seg selv noen mantra: «Bra er bedre enn perfekt. Jeg vil heller være avslappet og lykkelig enn perfekt.»

Tidligere har jeg skrevet om Lightning Process (LP). Mange av de som lærer seg LP-teknikkene, er perfeksjonister, men vet det ikke alltid selv. På LP-kurs blir de bedt om å undersøke sine egne tanker, og et mønster som går igjen hos mange, er må/bør-mønsteret: «Jeg må trene nå. Jeg bør være med på dette foreldremøtet. Jeg bør lese denne boka. Barna mine bør lære å spille piano. Jeg må bli mer effektiv i husarbeidet. Vi bør ha flere selskap. Jeg bør få en strammere kropp. Jeg må gjøre flere morsomme hobbyaktiviteter med barna.» Er du virkelig nødt til dette? Spør deg selv: Må jeg dette, eller hadde det bare vært en fordel? Hva skjer hvis jeg ikke gjør dette? Som regel er svaret at det ikke skjer noen katastrofe. Og selv om det hadde vært ideelt om du gikk på det møtet, leste den boka og så videre, er det kanskje ikke verdt omkostningene.

En annen teknikk som har hjulpet perfeksjonister, er å bevisst legge inn «feil». Sørg for at du bare har nesten full kontroll på neste dags undervisning, hvis du er lærer. Ta lett på gulvvasken. La det ligge igjen noen smuler på kjøkkenbenken. Etter hvert vil du oppdage – ikke bare med hodet, men også med følelsene – at det går bra likevel.  

Bildet er hentet fra www.moseplassen.com. 

Perfeksjonisme (del 2)

Jeg tror at mye av grunnen til perfeksjonisme ligger i at vi sammenligner oss med andre: «Tante har det alltid strøkent i huset. Når svigerinnen min tar alle utfordringer på strak arm, hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Jeg burde ha like stor kapasitet som kollegene mine.» Men vi er forskjellige, og vi har alle vår plass. 

Forfatteren Louise Hay uttrykker dette på en vakker måte: «Naturen gentager aldrig sig selv. Lige siden denne verden opstod, har der aldrig været to snefnug eller to regndråber, der har været ens. Og enhver tusindfryd er forskellig fra alle de andre tusindfryd. Vores fingeraftryk er forskellige, og vi er forskellige. Det er meningen, at vi skal være forskellige. Når vi er i stand til at acceptere dette, så vil der aldrig være nogen konkurrence eller nogen sammenligning. At prøve på at ligne de andre er at lade vores sjæl skrumpe ind. Vi er kommet til denne klode for at udtrykke, hvem vi er. Jeg anede ikke, hvem jeg var, før jeg begyndte at lære at elske mig selv som den, jeg er i dette øjeblik.»

Bildet er hentet fra www.artikkel.yr.no. 

Perfeksjonisme (del 1)

MANGE ÅRS RØYNSLE MED PIL OG BOGE
Det er den svarte prikken
midt i skiva du skal treffa,
nett den, der 
skal pili stå og dirra!
Men nett der treffer du ikkje
Du er nær, nærare,
nei ikkje nær nok.
So lyt du gå og plukka upp pilene, 
gå tilbake. Den svarte prikken tergar deg.
Til du forstår pili som stend der og dirrar.
Her er og eit midtpunkt.

Olav H. Hauge

Perfeksjonisme dreper. Min egen erfaring er at det er få ting som kompliserer livet så mye som ønsket om å gjøre alt så perfekt som mulig. Utgangspunktet er gjerne positivt. Jeg lærer noe nytt, blir begeistret og får lyst til å sette i gang med det jeg har lært: pusse opp gamle møbler, lage mine egne kunstverk, sy vakre gardiner, trene yoga, anlegge en stor og frodig hage. Men på et tidspunkt koster det mer enn det smaker; den usunne perfeksjonismen tar overhånd. Det blir en form for tvang som stjeler tid og energi. 

Hvis du er en av dem som driver med perfeksjonisme, opplever du sikkert at det sprer seg til flere områder av livet. Til og med ønsket om å leve enkelt kan drives for langt og føre til stress: Du skal lage sunn mat, sørge for mosjon og dagslys, puste ordentlig og ta avspenningsøvelser, kvitte deg med ting, og så videre. Kanskje er perfeksjonismen sterk når det gjelder helse. For den som er opptatt av kosthold og sunnhet, er det mer enn nok å bruke tid, krefter og penger på. Du kan begynne å spise supermat, installere rensemaskin for drikkevannet, ta en rekke kosttilskudd, være nøye på at alt du spiser, er økologisk, trene effektivt, foreta jevnlig detox og tarmskylling, og så videre. Men du trenger ikke å gjøre alt som er sunt; det holder å etablere noen sunne vaner. Her er vi igjen inne på maximisers og satisfiers, som jeg har skrevet om tidligere.

Bildet er hentet fra www.creatingahealthylifestyle.com.

Tanker (del 11)

Det hender at jeg stresser mye, og da er det bedre å si til meg selv at jeg vil føle meg rolig enn at jeg ikke vil føle meg stresset. Da vil hjernen oppfatte ordet «rolig» istedenfor «stresset». 

Også når man ønsker seg mer motivasjon i en eller annen sammenheng, er det en god teknikk å fokusere på det man ønsker. Kanskje du har lyst til å leve sunnere, uten at du helt klarer å motivere deg for handling. Du kan selvsagt gå negativt til verks: «Jeg vil ikke bli syk, energiløs og overvektig.» Men min erfaring er at en motsatt taktikk både er mer effektiv og føles mer behagelig. Du kan for eksempel si: «Jeg er frisk og sunn fra topp til tå. Jeg er lett i hele kroppen, og hver eneste celle stråler av harmoni, sunnhet og livskraft.» Når de gode tankene er på plass, kommer gjerne handlingen etterpå. 

La oss videre si at du bruker mye tid og energi på bitre tanker. Da er det ikke særlig hensiktsmessig å bite tennene sammen, brette ermene opp og si: «I dag skal jeg virkelig, med all min kraft, kjempe mot bitterheten.» Spør heller deg selv: Hvem vil jeg være? Hva vil jeg tenke og føle? Hva vil jeg bruke energien min på? Vend heller oppmerksomheten den veien. Magnus Malm, som jeg har sitert tidligere, skriver: «Da vil tyngdepunktet gradvis forskyve seg mot det som metter og gir liv, og bort fra det som tapper deg for liv og energi.»

Bildet er hentet fra www.dreamstime.com. 

Tanker (del 10)

De siste ukene har jeg skrevet mye om å velge hvilke tanker man vil tenke. Det må også sies at det ikke alltid er lett. Kanskje trenger man profesjonell hjelp i form av terapi først. Mennesker som har opplevd store traumer, og for så vidt også alle som bærer med seg sår fra fortiden, har som regel nytte av å bearbeide det vonde. Det er også viktig å ta den tiden man trenger. De som har vanskelige opplevelser bak seg og sliter med tunge tanker i forhold til dette, kan få det enda tyngre hvis de blir fortalt at det er tankene deres som skaper virkeligheten. Kanskje bebreider man seg selv for at man ikke klarer å endre tankene sine. Det blir enda en ting man mislykkes med, enda et nederlag. I slike tilfeller er det viktig å få lov til å ha det vondt, å sørge og reagere på vonde opplevelser. 

Av og til er vi på et sted i livet der det ikke er mulig å se den positive versjonen av livshistorien vår. Noen ganger trenger vi å bli ferdige med den gamle historien før vi kan fortelle en ny. Men før eller senere er det på tide å komme seg videre i livet. Hvis vi vil bryte med destruktive mønster, må vi gå i motsatt retning og dyrke fram det vi ønsker. 

Bildet er hentet fra www.clarionenterprises.com.

Tanker (del 9)

Det vi gir energi, vokser. I boka Et hjerte større enn verden illustrerer Magnus Malm dette når han skriver om å dyrke dill: «Det første og avgjørende spørsmålet vi kan stille et menneske, er altså ikke: «Hva er ditt problem?», men: «Hva vil du med livet ditt?» Begynner vi med problemet, vil vi antakelig bare forsterke det. Vi har jo ofte bevisst eller ubevisst bygd vår identitet rundt våre begrensninger og problemer. Tar vi utgangspunkt her, går det nok en gang som med geita som er tjoret til jernspettet: Den snurrer seg inn i stadig trangere sirkler og får mindre og mindre plass å bevege seg på. Det er retningen, ikke problemene som definerer livet mitt: Hvor er jeg på vei? Hva vil jeg med livet? Hva elsker jeg aller mest? (...) Vi kan sammenligne dette med å dyrke dill. Dette prøver jeg hver sommer, med vekslende hell. Det finnes et ugress jeg ikke vet navnet på, men når det spirer er det til forveksling lik dillen og slår seg selvsagt ned nettopp i mine dillsenger. Det er viktig at jeg luker ugresset bort, ellers blir dillen kvalt. Og det er vanskelig. Ugresset ligner så mye på dill at jeg må se veldig nøye etter. Men det er dillen som er i fokus, ikke ugresset: Hva vil jeg dyrke? Hva vil jeg høste?»

Bildet er hentet fra www.subtleenergies.com. 

Tanker (del 8)

Vi tenker gjennom både ord og bilder. Selv har jeg alltid hatt et intenst forhold til ord, og i de siste årene har jeg blitt stadig mer bevisst på hvordan jeg blir påvirket av ord. Du kan prøve ut ordenes effekt ved å lukke øynene og si til deg selv: «Stress, vanskelig, tungt, problem, aggressiv, konflikt.» Merk hvordan det føles. Deretter sier du dette: «Ro, harmoni, avslappet, lys, lett, glad.» Måten man sier ordene på, har også stor betydning. De første ordene bør ledsages av en sint og stresset stemme, mens ordene i den andre gruppa bør uttales med rolig og glad røst. Merker du noen forskjell i sinnsstemning? Hos meg er forskjellen svært tydelig. Kanskje er det adrenalinnivået som påvirkes. Hvis du er en person som har større effekt av å tenke i bilder, kan du se for deg ulike scenarier – vonde og gode – og legge merke til hva som skjer inni deg.

Når vi bruker tankene bevisst for å forme vår egen virkelighet, enten vi tenker mest i ord eller i bilder, er det viktig å fokusere på det vi vil oppnå, ikke på det vi ikke vil. Innenfor Lightning Process arbeider man mye med nettopp dette. Den menneskelige hjernen har nemlig vanskelig for å oppfatte ordet «ikke». Hvis jeg sier: «Ikke tenk på en elefant», hva tenker du på da? Nettopp. Hjernen oppfatter «elefant», men ikke «ikke».

Bildet er hentet fra www.killerbeesagt.wordpress.com. 

Tanker (del 7)

Det er du selv som velger ditt liv. Du kan velge å være et offer eller en skapende kraft. Du kan velge å se ting som en forferdelig ulykke eller lære noe av det som skjer. (Kay Pollak)

Tanker skaper virkelighet, som sitatet over uttrykker. Man skal være forsiktig med å hevde dette overfor mennesker som gjennomgår store lidelser, men for de fleste tror jeg det gir mening å møte livet med en slik holdning. 

En av elevene mine minte meg om denne holdningen for noen år siden. Hun ble syk den dagen hun skulle hatt eksamen i norsk sidemål, og måtte dermed ta eksamen et halvt år senere. Konsekvensen var at hun ikke fikk vitnemålet sitt den sommeren. Det var jo kjedelig, så jeg uttrykte min medfølelse. Men hun sa: «Det blir bare et problem hvis jeg gjør det til et problem.»  

Bildet er hentet fra www.teresafritschi.wordpress.com. 

Tanker (del 6)

Søsteren min, Jannicke, hadde kronisk utmattelsessyndrom, ME, for noen år siden. En periode var det riktig ille. Hun kunne ikke gå til postkassen, hun kunne ikke gå i butikker eller kjøre barna til barnehagen, og langt mindre være i arbeid. Hun prøvde all slags alternativ behandling, uten at noe hjalp. Så fikk hun høre om behandlingsmetoden Lightning Process (LP) i London. Metoden handlet om å arbeide med tankekraften og på den måten påvirke adrenalinnivået, der det ofte er en dysfunksjon hos ME-pasienter. I tillegg skulle pasientene lære å styre underbevisstheten og tenke positive tanker på en konkret og målrettet måte. Vi andre var skeptiske, eller i hvert fall forbeholdne. Hvordan kunne tankekraft helbrede en fysisk sykdom? Men Jannicke hadde ikke noe å tape (bortsett fra noen tusen kroner); dette var så å si det siste håpet hennes. Så hun og mannen hennes reiste til London, mens resten av familien satt hjemme med hjerteklapp og nervøs mage. Og under over alle under: Det virket! Det tok litt tid, og hun måtte øve mye, men etter hvert ble hun helt frisk. 

I ettertid har Jannicke fortalt meg noe hun lærte på LP-kurset, og som samsvarer med lærdommen fra naturfag, som jeg skrev om forrige uke: Selv når man er totalt utmattet, er kroppen aktivert – den bruker energi på å være syk eller stresset. Det skjer med andre ord en energilekkasje. Energien er der, men den brukes på feil måte. Dette kan rettes opp ved hjelp av LP. Denne metoden hjelper ikke bare ME-pasienter, men blir også brukt til behandling av en rekke både fysiske og psykiske lidelser. Og helbredelsen skjer altså ved hjelp av pasientenes egne tanker. 

Det slår meg at hjernen vår er et utrolig potent organ. Vi er i besittelse av enorme ressurser.  

Bildet er hentet fra www.generatingchange.org.

Tanker (del 5)

I naturfag på ungdomsskolen lærte jeg følgende faktum: Energi kan verken lages eller bli borte. Energi kan endre form, men mengden er konstant. Kanskje det er slik med mennesker også? Hvis energien vår er konstant, og vi likevel kjenner oss uttappet, må det ha skjedd en lekkasje et sted. Med andre ord: Vi bruker energien vår på feil måte. Jeg ser for meg at negative tanker, frykt, motstand mot virkeligheten, bitterhet og misnøye krever enorme mengder energi. Selv om man ikke «gjør» så mye, blir man fort tappet for krefter. 

Bildet er hentet fra www.kursguiden.no. 

Tanker (del 4)

Som jeg har skrevet om de siste ukene, kan vi selv velge hvilke historier vi forteller om det som skjer. Men det er også viktig å understreke at man skal merke følelsene sine. Jeg vil romme meg selv med alt jeg er, også vonde følelser. Det er selvsagt lov å være lei seg. Når noe ikke går som jeg hadde tenkt og ønsket, kjenner jeg på skuffelsen og gråter gjerne en skvett. Skuffelse, tristhet og sinne er en naturlig del av det å være menneske. Min erfaring er at vonde følelser slipper taket fortere og lettere når jeg tillater meg å føle dem. Men jeg dyrker ikke disse følelsene, og jeg unngår å forsterke dem ved å tenke katastrofetanker. Jeg føler det jeg føler, og så går jeg videre: Jeg aksepterer at livet er som det er, og jeg er bevisst på hvilken historie jeg forteller meg selv om det som har skjedd. Noen ganger tar det litt tid å komme dit, og det er helt greit. Før eller senere er jeg der. 

Bildet er hentet fra www.hisnakul.no.

Tanker (del 3)

Forrige uke skrev jeg om å fortelle historier om livet vårt. Én ting er at vi kan la være å fortelle historier om det som skjer, og i stedet akseptere virkeligheten som den er. En annen metode, som i mange tilfeller er minst like nyttig, er å velge hvilke historier vi vil fortelle. 

Jeg har en venninne som oppsøkte en psykolog etter å ha opplevd store omveltninger i livet. Hun følte selv at det hadde skjedd mye vondt, og opplevde på sett og vis at livet hadde behandlet henne dårlig. Historien hun fortalte om seg selv og sin livssituasjon, hadde et sterkt negativt preg. Og denne historien oppfattet hun som et ubestridelig faktum. Virkeligheten var slik. Men så kom hun altså til en psykolog og fortalte historien sin. Da hun hadde fått tømt seg, utbrøt psykologen: «For en nydelig historie!» Han la fram sin versjon av det som hadde skjedd, og på et blunk så venninnen min hele livet sitt i et nytt og positivt lys.

Jeg har også selv opplevd mange ganger at de historiene jeg forteller, er avgjørende for hvordan jeg oppfatter min egen livssituasjon. Det hender at jeg av ulike grunner må gi opp noe jeg hadde tenkt å gjennomføre, både privat og på arbeid. Som regel handler det om at jeg må innse mine begrensninger. Når situasjonen er som den er, kan jeg velge hvilken historie jeg vil fortelle. Jeg kan si til meg selv at jeg har mislykkes og ikke er så talentfull som jeg trodde. Eller jeg kan gratulere meg selv og si at nå kjenner jeg meg selv bedre, jeg kjenner mine ressurser og mine grenser, og jeg vet mer om hva jeg vil og ikke vil. Denne historien er minst like sann som den første, og det er en historie som styrker meg. Så da velger jeg den.

Bildet er hentet fra www.aplacecallespecial.com.

Tanker (del 2)

Et lys gikk opp for meg da jeg leste følgende setning: «Livet er enkelt – til du forteller en historie om det.» Det er ikke nødvendigvis det som skjer, som kompliserer livet, men våre tanker om det som skjer. 

Dette fikk jeg testet ut i praksis da jeg var alene på ferie i Berlin og det stadig skjedde noe uforutsett og ubehagelig: Jeg fikk ikke tatt ut penger med bankkortet mitt, og kontanter hadde jeg ikke med meg. Jeg hadde fått feil dato på en av togbillettene mine. Et tog var svært forsinket, slik at jeg stod i fare for å miste neste tog – og neste. Et annet tog var innstilt, oppdaget jeg tilfeldigvis på vei hjemover. 

Jeg er selv en person som foretrekker at ting går som smurt, og i utgangspunktet ville jeg latt meg stresse av alt dette, fortalt meg selv en masse historier om hvor ille dette var, hvor galt det kom til å gå. Jeg kunne brukt mye energi på å stritte imot virkeligheten. Men jeg klarte å stoppe alle katastrofetankene ved å si til meg selv: «Livet er enkelt – til du forteller en historie om det. Det som skjer, det skjer. Katastrofetanker og grubling kan ikke gjøre noe fra eller til.» Og det gikk bra – jeg lever ennå.

Bildet er hentet fra www.wellbeingschiropractic.com.

Tanker (del 1)

Vårt indre liv er et sammensurium av tanker og følelser, både på dypet og på overflaten. Det bevisste og ubevisste krysser hverandre, assosiasjoner og tankerekker avløser hverandre kontinuerlig. Noen ganger blir det indre livet unødig komplisert. En venninne av meg har startet gruppa «Vi som tenker for mye» på Facebook. De som er medlemmer her – eller kunne vært medlemmer – er mennesker som lever mye i hodet og kunne trengt en opprydding på tankeplanet.

Det er du selv som velger ditt liv. Du kan velge å være et offer eller en skapende kraft. Du kan velge å se ting som en forferdelig ulykke eller lære noe av det som skjer. (Kay Pollak)

Tanker som jeg ikke har bruk for, prøver jeg å gi slipp på. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men etter noen års øvelse har jeg redusert tankemengden betraktelig, i hvert fall de stressende tankene. Jeg minner meg selv om noe Piet Hein skal ha sagt: «Det meste er uvesentlig.» De aller fleste tankene mine er også uvesentlige.

Bildet er hentet fra www.innogym.dk.

Pust (del 3)

Spesielt når stresset setter seg fast i hodet, er det lurt å koble av ved å fristille hjernen og fokusere på kroppen i stedet. Vi kan kalle det jording i overført betydning – man flytter tyngdepunktet nedover, gjerne helt ned til føttene. Med litt øvelse kan man redusere den mentale overbelastningen som hodet av og til er utsatt for. Her kommer åndedrettet inn: Når du har lært å puste dypt, kan du prøve å la pusten dra tyngdepunktet nedover. Noen slike pustepauser om dagen gir hodet en kjærkommen avlastning.

Bildet er hentet fra www.healthcoachpenny.com

Pust (del 2)

Som naturvesen kan vi mennesker lære mye av dyr. De går ikke i terapi for å bli kvitt stress og spenninger. En gang leste jeg en beskrivelse av hvordan dyr oppfører seg etter et traume: De gjesper og strekker seg og oppnår på den måten avspenning. Prøv selv: Et ordentlig gjesp gjør godt for stramme kjever. Hvis du i tillegg senker tunga og puster dypt og rolig, er det helbredende krefter i sving. 

Du kan også gå et steg videre og ta regelmessige avspenningsøvelser, der du ikke bare fokuserer på pusten, men også lar hele kroppen gå inn i en dyp avslapning. Finn et sted der du får være i fred, legg deg ned på et behagelig underlag og lukk øynene. Når pusten er blitt jevn og rolig, tar du for deg én og én kroppsdel. Si til deg selv: «Venstre fot er tung, varm og avslappet. Den blir tyngre og tyngre, mer og mer avslappet.» Fortsett videre opp gjennom kroppen, og du vil oppleve at en velgjørende ro brer seg ut i alle musklene. Når du har ligget slik en stund, strekker du på deg, gjesper og går tilbake til dagens gjøremål – eller faller i søvn hvis du utfører øvelsen i senga ved leggetid.  

Bildet er hentet fra www.dyrebar.no.

Pust (del 1)

Uten å tenke stort over det puster vi tusenvis av ganger hvert døgn. Åndedrettet vårt er livgivende. Det er ikke alltid de store grepene som skal til for å roe ned kropp og sinn. En meget enkel måte er å puste ordentlig. Puster du overfladisk, bare fra brystet og opp, eller trekker du pusten helt ned i magen? Svaret på dette spørsmålet kan være en indikator på hvor stresset du er. Når kroppen er avslappet, går pusten lenger ned. Psykomotoriske fysioterapeuter arbeider mye med åndedrettet hos pasienter som er anspente i hele kroppen. De puster dårlig, og tunga ligger som regel klistret til ganen, noe som skaper ytterligere spenninger. De merker det gjerne ikke selv – dette er jo normaliteten for dem det gjelder. Men med bevisst øvelse blir pusten dypere og roligere, og da løsner mye annet også. «Helse ligger i en avspent kropp, da er det flyt i energibanene,» sier Marianne Magelssen, som har skrevet boka «Pust for livet». Hun har selv opplevd sykdom knyttet til stress og lærte etter hvert at hun måtte puste ordentlig for å slappe av. «Det føltes som om jeg hadde oppfunnet hjulet. Her hadde jeg noe som jeg kunne justere, roe ned og hjelpe. Jeg forsto hvor potent og dynamisk pusten er. Puster man en fullstendig pust, er man til stede i hele kroppen.»

(Sitatene er hentet fra magasinet Tara nr. 6/2010)

Bildet er hentet fra www.levtil100.no. 

Naturen (del 4)

Begrepet jording er forholdsvis nytt for meg, og da jeg kom over det (i Helsemagasinet VOF nr. 1/2011), gav det meg nok en bekreftelse på at vi mennesker er skapt til et liv i naturen. Å gå barbeint ute er velgjørende for kroppen. «Da er man tilknyttet jord (derav navnet jording), og kroppen får tilført elektroner som nøytraliserer frie radikaler i kroppen.» I praksis betyr det at jording kan ha en rekke positive helseeffekter, blant annet i forhold til søvnvansker, betennelse, kronisk smerte, stress, hormonelle plager, hodepine, muskelspenninger og jetlag. For dagens mennesker er det uvant å gå mye barbeint, og dessuten er de fleste veier asfaltert eller gruslagt, slik at det ikke blir mye jording om vi tar av oss skoene. Her i nord er det heller ikke mange måneder i året det er aktuelt å gå barbeint. Men det finnes produkter som gir den samme effekten; for eksempel kan man sove på et jordingslaken. Det vil si å «sove inne i hus mens man er koblet til en leder som tilfører kroppen jordas naturlige helbredende energier (elektroner)». Kanskje verdt å prøve?

Bildet er hentet fra www.jordingsinstituttet.no. 

Naturen (del 3)

Hagestell skal være bra for den psykiske helsa. Personlig opplever jeg det beroligende å grave litt i jorda, luke og plukke bær. For meg er dette meditative aktiviteter der sinnet faller til ro. For en tid tilbake fant jeg en vitenskapelig forklaring på det jeg selv har erfart: «Å jobbe med jorda uten hansker øker nivået av vårt naturlige lykkestoff, serotonin, ifølge ny forskning. Det er bakterien Mycobacterium vaccae i jorda som utløser serotonin i hjernen vår. Forskerne har også funnet ut av et annet av våre naturlige lykkestoff, dopamin, blir utløst når vi høster for eksempel grønnsaker og frukt, eller plukker bær og sopp i skogen.» (Folkevett nr. 3/2012)

Bildet er hentet fra www.nlb.no.