Bærekraftig liv: Balanse (del 3)

Barry Schwartz, amerikansk professor i sosialforskning, er opptatt av belastningene som følger med manglende måtehold: «Han kaller mennesker som i alle sammenhenger ønsker å treffe de beste valgene for maximizers. (...) Barry Schwartz råder oss isteden til å bli satisfiers. Vi må lære å være tilfreds med de valg vi tar, og at noe kan være «godt nok». For det sliter og stresser oss – og det tar fremfor alt også en masse tid – å være maximizers. Fordi det er så mye man må sette seg inn i og undersøke før man velger.» (Sitert fra Gitte Jørgensens bok Simple living. Slik gjør du det.)

Innerst inne vet vi vel alt dette – i teorien. Men det store overforbruket i den vestlige verden viser kanskje at vi ikke helt tror på det. Hvis jeg bare får ..., så skal jeg være fornøyd. Men det finnes altså mennesker som har erfart gleden ved å begrense seg, som har erkjent sannheten i uttrykkene less is more og lite, men godt. De har innsett at mindre arbeid gir færre penger, men også mer tid. Færre ting gir mer oversikt og mer ro. Man kan kanskje klare seg med en mindre bolig, noe som har en gunstig effekt på økonomien. Mindre shopping gir mer tid til det vi innerst inne lengter etter.

Hvorfor begrense seg, hvis man har muligheten til å leve i sus og dus? Jeg ser det ikke som noe mål å sette begrensninger på meg selv og andre. Men ofte må vi velge mellom flere goder, fordi livet vårt og tiden vår ikke kan romme alt. You can do anything. But not everything. Når jeg setter grenser i mitt eget liv, er det ikke ut fra dårlig samvittighet, fordi jeg «bør», fordi noen synes at jeg skal begrense meg på et område. Grensene kommer innenfra, fra min egen kjerne.

Når jeg bestemmer meg for at det jeg er, det jeg har, og det jeg gjør, er godt nok, frigjøres det en uendelig mengde energi, og jeg erfarer gang på gang at det skaper en dyp følelse av frihet: Jeg er fri fra stress og misnøye. Jeg er fri til å leve det livet jeg dypest sett ønsker å leve.

Bildet er hentet fra www.blogg.passagen.se. 

Bærekraftig liv: Balanse (del 2)

Forrige uke skrev jeg om måtehold og overdrivelser. Det er verdt å merke seg at overdrivelser kan oppstå på alle plan i livet. Det handler ikke bare om det materielle. Hvor de største fristelsene ligger, er svært individuelt. For noen er det de intellektuelle fristelsene som er vanskeligst å motstå: Alle bøkene jeg må lese for å føle meg kompetent og velutdannet. Alle nyhetene jeg må få med meg for å holde meg orientert. Alle de interessante bloggene jeg må følge med på. Her har jeg selv hatt en hang til å overdrive, for det er jo så mye spennende å lese. Etter hvert ble det for mye, så jeg har valgt å følge noen få blogger – de aller beste. Så har vi fristelsene på det sosiale området: Alt jeg må få med meg for å framstå som sosialt vellykket. Alle de spennende menneskene jeg må få inn i omgangskretsen min. 

For min egen del har kreative fristelser vært en stor utfordring. Jeg har lyst til så mye, og kaster meg over den ene hobbyaktiviteten etter den andre. Jeg kan for eksempel finne på å dekorere alle eskene jeg har i huset. Ikke bare én, men alle. I utgangspunktet er det selvsagt ikke noe galt i det. Men jeg opplever igjen og igjen at slike aktiviteter utmatter meg, særlig når jeg setter i gang med store prosjekter. Det blir for mye; lysten forsvinner og går over i noe som ligner tvang, og etterpå er jeg nærmest kvalm når jeg studerer det jeg har laget. Så underlig det enn kan høres, merker jeg at jeg fjerner meg fra meg selv. Jeg tappes for energi og og opplever at det jeg driver med, er selvsabotasje. Det hjelper ikke hva andre mennesker mener, eller at min egen fornuft sier at det er bra å være kreativ. Det er kroppen jeg skal lytte til, og kroppen min foreskriver måtehold og enkelhet på det kreative området.

 Dette betyr ikke at alle har det slik. Mange blomstrer når de får utfolde sine skapende evner og holde på med det i timevis. Det betyr heller ikke at jeg skal utrydde hobbyaktiviteter fra livet mitt. Det er omfanget som er problemet. Når jeg setter i gang med et stort prosjekt, kan det lett ta overhånd. Mye av årsaken handler om perfeksjonisme, noe jeg kommer tilbake til senere. For at jeg skal kunne leve i balanse, må slike sysler bare foregå i små og velvalgte doser. Det har jeg etter hvert lært meg og tatt konsekvensene av.

Når man først har vent seg til enkelheten og roen som den medfører, merker man raskere når måteholdet erstattes av overforbruk. I hvert fall gjelder det meg selv. Når det blir for mye av noe i livet mitt, hva det enn måtte være, kjenner jeg det fort på kroppen. Balansen forrykkes. Men i og med at jeg kjenner meg selv godt og vet hva jeg vil med livet mitt, er det lett å justere kursen og la alt få sine rette proporsjoner.

Bildet er hentet fra www.becomingminimalist.com.

Bærekraftig liv: Balanse (del 1)

Ordet bærekraft er vanligvis noe vi forbinder med miljøvern. Men det er også et poeng at våre egne liv skal være bærekraftige. Som mennesker har vi ikke grenseløs kapasitet. Å ta vare på oss selv innebærer blant annet å anerkjenne vår menneskelighet og å sette gode grenser.

Balanse

För mycket av det goda

är inte längre gott.

Men allt är gott som får sin plats

och sina rätta mått.

Margareta Melin

Hvorfor leve enkelt hvis man har mulighet til å leve i sus og dus? Hvorfor begrense seg? Ordet måtehold lyder kanskje som et gufs fra en livsfornektende pietisme, men etter min – og mange andres – erfaring skjuler det seg uvurderlige skatter her. Askese er et ord som hos de fleste gir enda verre assosiasjoner. Men askese er i grunnen ikke noe annet enn øvelse. Den svenske forfatteren Peter Halldorf definerer askese som kunsten å fjerne de hindre som gjør det vanskeligere for oss å gjøre det vi dypest sett vil. I denne sammenhengen er det ørkenfedrene og deres lengsel etter Gud som beskrives, men tankegangen kan uten problemer overføres til det moderne menneskets lengsel etter et mer meningsfylt liv, der det overflødige fjernes for å gi plass til det vesentlige. Når jeg skriver om måtehold her, er det utelukkende i positiv betydning av ordet. Poenget er ikke å begrense seg selv, men å verne om livsenergien og livsgleden. Målet er frihet, ikke et innskrenket liv. Og kanskje viktigst: Det handler ikke om pålegg utenfra – jeg ville ikke likt at andre skulle foreskrive måtehold i mitt liv. Det er de selvbestemte, gode grensene jeg har i tankene.

Det lille diktet av Margareta Melin ovenfor sier noe om måtehold og rette proporsjoner. Hun skriver videre: «Tecknet på att man har for mycket av något är att glädjen försvinner. Lusten övergår i olust, trötthet och leda. Det som förut smakade gott står en upp i halsen.» For å bruke et enkelt eksempel: Hvem har ikke opplevd å forspise seg på kake – og etterpå angre dypt og inderlig? I dette tilfellet er det snakk om en rent kroppslig overdrivelse, og da gir kroppen selv beskjed. På andre områder i livet kan signalene være mer subtile – hvis de i det hele tatt oppstår. De fleste trenger øvelse i å oppfatte slike signaler om at det er for mye av noe. Hvis vi bare durer på, merker vi ofte ingenting før vi virkelig har fått en overdose. Å ha for mange ting fører til mer å forholde seg til, mer å vedlikeholde, mer å finne plass til – og i siste instans stress. Å bruke for mye tid på internett kan skape en følelse av uvirkelighet, for ikke å snakke om hodepine og trøtthet.

Bildet er hentet fra www.heidibjurquist.blogspot.com.

Ting (del 3)

I tillegg til store ryddeprosjekter, der vi kaster alt vi ikke har bruk for, har de fleste av oss også det daglige husarbeidet å tenke på. Jeg vil avslutte blogginnleggene om ting med noen refleksjoner fra boka Å gi plass til en annen av Lena Bergström: «Tankene har stor betydning for hvordan vi opplever de forskjellige pliktene i dagliglivet. Forskjellige motiver resulterer i ulike drivkrefter. «Må» er et vanlig motiv for rydding. «Burde» også, hengende over oss som et overkrav. Men dette er motiver som pisker uten å tilføre ekstra energi. Det høres kanskje litt svevende ut, men det er svært menneskelig. Vi er, av natur, på leting etter en mening med alt. Det er det meningsfylte som motiverer og gjør oss handlekraftige. Å oppgradere hverdagsarbeidet og gi det en dypere mening enn bare «det må gjøres» er én måte å tilføre energi. (...) Mye av den hverdagslige ryddingen har en rytme som grenser opp mot det meditative. Det er ikke sikkert vi oppdager det, fordi vi er så opptatt av å «gjøre». Men når vi venner oss til å lete etter forbindelsen mellom overflaten og dypet kan det hende vi får øye på den muligheten som finnes i enkle og gjentagende arbeidsoppgaver. Oppvask og stryking kan være slike oppgaver. Når klesvasken skal henges opp eller tas ned finnes det en rytmisk gjentagelse det er mulig å finne hvile i.»

Bildet er hentet fra www.fortunalife.no.