Penger (del 2)

Forrige uke skrev jeg at simple living blant annet handler om å spare penger. Viktigere enn å skjære ned på utgiftene er det likevel å være mer bevisst i pengebruken. For selv om det er et mål for mange i den vestlige verden å klare seg med mindre, er det ikke til å komme forbi at en del av det vi forbinder med det gode liv, koster penger. 

Opprydding på det økonomiske området handler mye om prioriteringer. Hva vil du prioritere å bruke penger på? Reiser, kunst, bolig, ordentlig mat? Selv er jeg hjemmekjær og har reist lite de siste årene. Dermed kan jeg koste på meg å bo godt, og jeg er også villig til å betale en del for mat av god kvalitet.

Uttrykket lite, men godt sier noe om å sette kvalitet framfor kvantitet. Før i tiden kjøpte man ikke mange møbler. Et spisestuemøblement kunne koste bortimot en årslønn, og da var det ikke aktuelt å skifte det ut når man fikk lyst på noe annet.

For et par år siden kjøpte jeg en paraply som hadde blitt kåret til «best i test». Den kostet 300 kroner – seks ganger dyrere enn de man får på Nille. Til gjengjeld har jeg hatt denne paraplyen nokså lenge, i motsetning til tidligere, da vestlandsværet førte til utskiftning av paraply flere ganger i året.

Arvet sølvskje.

Penger (del 1)

Å leve enklere innebærer for de fleste å redusere pengeforbruket. Noen setter opp et budsjett og får på den måten bedre oversikt over utgiftene, slik at det blir lettere å knipe inn der det trengs. Andre setter til side et fast beløp hver måned, med det målet at familien på lengre sikt kan klare seg med færre lønnsinntekter. 

Noe som fungerer godt for meg, er å tenke nøye over hvert innkjøp. Trenger jeg virkelig dette? Får jeg et bedre liv hvis jeg kjøper det? Kan jeg utsette kjøpet? I så fall skjer det ofte at behovet eller ønsket etter hvert fordamper. 

Mitt aller beste tips for å spare penger er å kjøpe brukt, både klær, møbler og annet. Fretex og andre bruktbutikker er fulle av alle slags ting som er fullt brukbare – ofte med den opprinnelige prislappen på. Det er også mye å hente via internett, blant annet på finn.no.

Bildet er hentet fra www.kunstoghandverk.wordpress.com. 

Luksus

Enkelhet og luksus – det må vel være uforenlige motsetninger? Ikke i mitt verdensbilde. I boka Elsk dit hjem skriver Ranvita la Cour: «Selv for den rigeste mand kan dagens mest luksuriøse højdepunkt være en stille stund helt alene med avisen og en kop kaffe. (...) For luksus er ikke bare det, der stimulerer egoet. Det allermest luksuriøse i vores liv er ofte det, som nærer sjelen.» Når man rydder bort rotet, blir det plass til litt luksus. Den luksusen jeg har innført i mitt eget liv, setter farge på hverdagen og gir meg positiv energi.

Hver ettermiddag drikker jeg en eksklusiv grønn eller hvit te med sjasmin. Teen er dyr, ingen tvil om det. Men så smaker den også vidunderlig og utgjør et daglig høydepunkt. Den blir drukket med andakt, ikke bare skylt bevisstløst ned. Dessuten er teen både økologisk og rettferdig handlet, så det er bærekraftig luksus.

Det er sikkert ikke mange nordmenn som sover i silke hver natt, men jeg er en av dem. Dyne, pute, dynetrekk, putetrekk, laken – alt er laget av ren silke. For meg er dette den ypperste luksus. Selvsagt trenger jeg det ikke; jeg kan kjøpe langt billigere sengetøy i bomull. Jeg liker ikke å se på meg selv som en materialist, men jeg følte at livskvaliteten steg flere hakk da jeg skaffet meg silkesengetøy, og jeg sover som en dronning hver eneste natt. Også denne luksusen er bærekraftig: Sengetøyet er av økologisk råsilke, og arbeiderne som lager det, får anstendig lønn og gode arbeidsforhold. (www.puresilks.dk)

Bærekraftig liv: Forventninger og forpliktelser (del 2)

Av og til må vi beskytte våre ja med noen nei. Jon Kabat-Zinn, en sentral skikkelse innen mindfulness, er inne på dette når han skriver om «det svikefulle ja»: «Det å si ja til flere ting enn vi har mulighet til å overkomme med integritet og sinnsro, er i realiteten å si nei til alle de tingene, menneskene og stedene vi allerede har sagt ja til, kanskje til og med vårt eget velvære.»

Skal vi bare gjøre det vi har lyst til? Det synes jeg ikke. Hvis alle handlinger var basert på lyst, er det mye vi ikke hadde fått gjort her i verden. Nattevåk med barn, tungt husarbeid, kjedelige rutineoppgaver og pugging av grammatikk er ikke spesielt lystbetont, i hvert fall ikke for meg. Men det må til i blant. Det jeg er opptatt av, er at resultatet av disse handlingene bør være attraktivt. Om du ikke har lyst til å stå opp hver time hele natten med en nyfødt baby, har du sannsynligvis i det minste lyst til at barnet ditt skal føle seg trygg og harmonisk. Selv om det kan være kjedelig å pugge tysk grammatikk, vil det føre til at du mestrer språket. I slike tilfeller, der du ønsker et bestemt resultat, men ikke liker veien fram, er det lurt å fokusere på det positive du vil oppnå: et harmonisk barn, et rent og ryddig hus, oversikt på jobben, god språkkompetanse, eller hva det enn måtte være. Og kanskje kan du også finne måter å gjøre veien fram mer attraktiv på.

Bildet er hentet fra www.permaculturenews.org.

Bærekraftig liv: Forventninger og forpliktelser (del 1)

Når jeg snakker med folk om å leve i balanse og sette grenser der det trengs, er alle enige om at det er ønskelig. Men mange, særlig småbarnsforeldre, har problemer med å få det til i praksis: «Det er så mye vi må.» Hverdagen er travel, og det forventes at man stiller opp i en rekke sammenhenger. Jeg synes likevel det er defensivt å si at jeg må noe. Min holdning er at vi alltid har et valg. Dette kan virke provoserende, og man kan si: «Jeg må i hvert fall arbeide.» Strengt tatt må du ikke det. Men hvis du ønsker å leve, trenger du penger til mat og andre nødvendigheter, og da vil det være hensiktsmessig å arbeide. Dette er satt på spissen, med det illustrerer poenget mitt: Vi har alltid et valg.

Det krever mot å si nei. Man kan bli oppfattet som egoistisk. Er det noe jeg har vært redd for store deler av livet mitt, er at noen skal mene at jeg er en egoist, at jeg bare tenker på meg selv. Og jeg vet at jeg er langt fra alene om denne frykten. Men etter hvert har jeg innsett, ikke bare i teorien, men også i praksis, at ingen er tjent med at jeg sliter meg ut. På kort sikt kan det være tjenlig at jeg sier ja til noe jeg egentlig ikke vil. Og det kan selvsagt gå bra, i hvert fall hvis det ikke er en spesielt belastende oppgave. Men i det lange løp vil det tære på overskuddet mitt. En gang leste jeg en setning som lød omtrent slik: «Min primære oppgave er å verne om min egen livsenergi. Med det samme tenkte jeg at dette var i overkant selvsentrert. Men det tok ikke langt tid før jeg innså sannheten i setningen. For jeg vet av erfaring at hvis jeg sier ja tilstrekkelig mange ganger til noe jeg egentlig ikke vil, og overhører signalene fra min egen kropp, vil det før eller senere komme en stressreaksjon. Og det gagner ingen.

Bildet er hentet fra www.en.wikipedia.org.