Tanker (del 3)

Forrige uke skrev jeg om å fortelle historier om livet vårt. Én ting er at vi kan la være å fortelle historier om det som skjer, og i stedet akseptere virkeligheten som den er. En annen metode, som i mange tilfeller er minst like nyttig, er å velge hvilke historier vi vil fortelle. 

Jeg har en venninne som oppsøkte en psykolog etter å ha opplevd store omveltninger i livet. Hun følte selv at det hadde skjedd mye vondt, og opplevde på sett og vis at livet hadde behandlet henne dårlig. Historien hun fortalte om seg selv og sin livssituasjon, hadde et sterkt negativt preg. Og denne historien oppfattet hun som et ubestridelig faktum. Virkeligheten var slik. Men så kom hun altså til en psykolog og fortalte historien sin. Da hun hadde fått tømt seg, utbrøt psykologen: «For en nydelig historie!» Han la fram sin versjon av det som hadde skjedd, og på et blunk så venninnen min hele livet sitt i et nytt og positivt lys.

Jeg har også selv opplevd mange ganger at de historiene jeg forteller, er avgjørende for hvordan jeg oppfatter min egen livssituasjon. Det hender at jeg av ulike grunner må gi opp noe jeg hadde tenkt å gjennomføre, både privat og på arbeid. Som regel handler det om at jeg må innse mine begrensninger. Når situasjonen er som den er, kan jeg velge hvilken historie jeg vil fortelle. Jeg kan si til meg selv at jeg har mislykkes og ikke er så talentfull som jeg trodde. Eller jeg kan gratulere meg selv og si at nå kjenner jeg meg selv bedre, jeg kjenner mine ressurser og mine grenser, og jeg vet mer om hva jeg vil og ikke vil. Denne historien er minst like sann som den første, og det er en historie som styrker meg. Så da velger jeg den.

Bildet er hentet fra www.aplacecallespecial.com.