tirsdag 3. februar 2015

Perfeksjonisme (del 1)

MANGE ÅRS RØYNSLE MED PIL OG BOGE
Det er den svarte prikken
midt i skiva du skal treffa,
nett den, der 
skal pili stå og dirra!
Men nett der treffer du ikkje
Du er nær, nærare,
nei ikkje nær nok.
So lyt du gå og plukka upp pilene, 
gå tilbake. Den svarte prikken tergar deg.
Til du forstår pili som stend der og dirrar.
Her er og eit midtpunkt.

Olav H. Hauge


Perfeksjonisme dreper. Min egen erfaring er at det er få ting som kompliserer livet så mye som ønsket om å gjøre alt så perfekt som mulig. Utgangspunktet er gjerne positivt. Jeg lærer noe nytt, blir begeistret og får lyst til å sette i gang med det jeg har lært: pusse opp gamle møbler, lage mine egne kunstverk, sy vakre gardiner, trene yoga, anlegge en stor og frodig hage. Men på et tidspunkt koster det mer enn det smaker; den usunne perfeksjonismen tar overhånd. Det blir en form for tvang som stjeler tid og energi. 

Hvis du er en av dem som driver med perfeksjonisme, opplever du sikkert at det sprer seg til flere områder av livet. Til og med ønsket om å leve enkelt kan drives for langt og føre til stress: Du skal lage sunn mat, sørge for mosjon og dagslys, puste ordentlig og ta avspenningsøvelser, kvitte deg med ting, og så videre. Kanskje er perfeksjonismen sterk når det gjelder helse. For den som er opptatt av kosthold og sunnhet, er det mer enn nok å bruke tid, krefter og penger på. Du kan begynne å spise supermat, installere rensemaskin for drikkevannet, ta en rekke kosttilskudd, være nøye på at alt du spiser, er økologisk, trene effektivt, foreta jevnlig detox og tarmskylling, og så videre. Men du trenger ikke å gjøre alt som er sunt; det holder å etablere noen sunne vaner. Her er vi igjen inne på maximisers og satisfiers, som jeg har skrevet om tidligere.



Bildet er hentet fra www.creatingahealthylifestyle.com.




2 kommentarer:

  1. Børge Andreas Hansen4. februar 2015 kl. 02:45

    Jeg tror temaet du berører her er veldig viktig, Benedikte. Det som slår meg med perfeksjonisme, er at det ikke nødvendigvis handler om hva man faktisk gjør, så mye som motivasjonen. Altså, en sykelig perfeksjonist kan oppleve glede ved å utvise moderasjon perfekt, hvis du forstår.

    Spesielt i psykiatrien har jeg sett eksempler på mennesker som sliter med et behov for å være perfekte. Ofte vil de fremstå selvreflekterte og tiltaksfulle ifht sin egen situasjon, for så å demonstrere at oppførselen faktisk er begrunnet i et ønske om å være "den perfekte pasienten", og man vil måtte begynne helt på nytt.

    Disse vil jo selvfølgelig være mer ekstreme enn tilfellene du peker på, men jeg kan kjenne meg igjen i tankegangen, om enn i en mild grad.

    Håper alt står bra til med familien Vaag ellers!

    SvarSlett
  2. Takk for reflektert kommentar, Børge!

    SvarSlett